Samhandlingsreformen starter 1. januar 2012, men svært mange kommuner har allerede gjort mange av grepene i reformen. Opposisjonen uttaler ofte at reformen er riktig og ønskes velkommen, men ikke nå. En slik feilkobling i logikk må tilbakevises, sier stortingsrepresentant Wenche Olsen.

Inspirasjonen til reformen kommer fra de mange kommuner som alene eller i samarbeid med andre kommuner har utviklet lokalmedisinske sentra. Alta kommune har praktisk talt gjennomført reformen allerede. Og det mer på tross av systemene enn med hjelp fra systemene. Nå legges lovverk, forskrifter og finansiering til rette slik at det skal bli lettere for andre kommuner. I debattene fremkommer skremselspropaganda om at ikke alle vil få nødvendig sykehusbehandling på grunn av samhandlingsreformen. Det stemmer ikke. Alle som trenger det skal på sykehus! Og det skal fortsatt være legen som bestemmer dette og ingen andre. Men i de situasjoner hvor kommunen ved å bygge opp sitt tilbud kan tilby en minst like god behandling, så er det et gode for den enkelte innbygger å slippe innleggelse på sykehuset.

Det hevdes også i debatten at utskrivingsklare pasienter på sykehus er en for stor oppgave for kommunene. Det er jeg uenig i. Antall utskrivingsklare som må vente er lite sammenlignet med antall utskrivelser totalt. Svært mange sykehus og kommuner samarbeider allerede så godt at dette ikke er et problem. Da må alle kommuner og sykehus kunne klare det. Med samhandlingsreformen legger vi til rette for bedre samarbeid og avtaler, og kommunene får 4000 kr per døgn for å ta ansvaret. Hvis kommunen helt eller delvis ikke klarer dette, så går pengene tilbake til sykehuset. Kommunen taper ingen ting, men innbyggerne mister et gode.

Samhandlingsreformen er ingen sparereform. Vi bruker mye penger i Norge på helse og omsorg. Og slike vil det fortsette å være. Behovene innen helse og omsorg vil stige i årene som kommer blant annet fordi mange av oss blir eldre samtidig. Med samhandlingsreformen vil spesialisthelsetjenesten fortsatt vokse, men den vil vokse ”litt mindre mer” enn før. Samtidig vil vi stimulere til vekst i kommunale helse og omsorgstjenester. Det vil skje over noen år fordi fagpersonene skal rekrutteres og ansettes, og mange nye skal utdannes. Jeg minner om at den store opptrappingsplanen for psykisk helse, som også prioriterte oppbygging av tjenester nær der folk bor, skulle skje over 8 år, men det tok 10 år. Samhandlingsreformen vil også ta tid. Derfor er det et dårlig argument å vente med å begynne. Blant de første tingene våre kommuner bør gjøre er: vurdere samarbeid med nabokommuner, lage sin egen skryteliste og lage tilbud for egne innbyggere som er ferdig behandlet på sykehuset. Mange kommuner har allerede gjort mye riktig forebyggende arbeid innen helse og andre kommunale sektorer. Videre har kommuner over mange år utviklet en god samhandling med lokale sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. IKT-arbeidet er også godt i gang mange steder. En slik liste vil vise at kommunen er godt på vei mot målene i Samhandlingsreformen allerede.